Rondane
Onsdag 28.mars 2007
Jippi, så utrolig fornøyelig å tenke på at om noen timer så er jeg blant skikkelige fjell igjen! Dette var første tanken min når klokka ringte 05.00 denne dagen. Bare en arbeidsdag og en kjøretur på 430 km så skulle jeg være på plass i Rondane! Arbeidskollegaer merket at jeg var i godt humør.
Kun 14 timer senere blir øynene mine blendet av skjønnhet. Fjell! Det kriblet i magen når jeg kjørte oppover i høyden, jeg klarte ikke å holde smilet inne. Overgangen fra E18/E6 til brøytekanter på en smal fjellvei er stor. Når jeg endelig ser toppene jeg skal opp på er det som å se en naken dame for første gang. En forelskelse er på ny vekket til live. Det er nå 7 måneder siden jeg sist så et fjell som rager over 2000 meter, altfor lenge!
På en måte er jeg nesten glad for at jeg bor i "flate" Vestfold. Grunnen er at jeg så absolutt ikke er bortskjemt med slike omgivelser som her oppe og da blir jeg som sagt overveldet av følelser når jeg da endelig kommer meg opp i høyden. Disse følelsene er ubeskrivelig deilige, håper jeg aldri mister dem, selv om jeg akter å besøke fjellet oftere i tiden fremover. Men nok fabling om følelser, la oss spise høydemeter (heretter forkortet til hm).
Parkerte ved Gammelgården, er forresten et lite skilt til Bjørnhollia, og ikke Gammelgården (jeg kjørte rett forbi). Også denne gang hadde jeg med mine to venner, trugene og pulken. For dem som måtte lure på hvorfor jeg sverger til dette utstyret så har det en enkel forklaring. For det første har jeg ikke råd til ski (enda) og for det andre har jeg ikke stor nok sekk (enda). Ikke tro at jeg har det noe dårligere på tur av den grunn, kanskje bedre? Jeg får i alle fall oppleve saker og ting jeg ikke hadde gjort med ski på beina, som denne turen også skulle bevise. Mens jeg trakk pulken oppover veien var det tydelig at våren var på vei. Mose, myrer og grusveien jeg gikk på kom til syne. Faktisk store områder var snøfrie her oppe, overraskende!
Etter 4,2km gadd jeg ikke å dra pulken over mose og stein (og noe snø) lenger. Jeg satte opp teltet på ca 900 meters høyde, ikke langt fra T-løypa som går opp i Veslkolldalen. Da var det bare å sette på alarmen og sovne.
Torsdag 29.mars 2007
Dagens mål var Høgronden 2117moh, Midtronden øst 2042moh og et topppunkt litt sørvest for denne på 2035moh. Denne "toppen" skal lissom ha en primærfaktor (pf) på 15 meter (GPS'en min vippet opp mot 10m). Personlig så syns jeg ikke en så lav pf kvalifiserer til en topp, men sånn i tilfelle jeg finner ut at jeg skal samle på topper med pf 10m+ så er det jo dumt å gå forbi. Uansett er det jo en grunn til å være lenger oppe i høyden, så noe negativt er det uansett ikke.
Jeg startet dagen tidlig, kom meg av gårde i 6-tia. Siste værmelding jeg hadde sett var et ikon med både sky og sol på. Jeg forventet nesten at det kom til å skye over utover dagen, men jeg hadde håp om å komme meg opp på Høgronden før dette skjedde. Jeg startet dagen med truger, men etter 10 minutter havnet disse bak på sekken og jeg fulgte turistløypa, merk snøfri sti oppover.
Jeg dreide av nordover, retning høyde 1790moh. Etter hvert som jeg kom nærmere oppoverbakken så jeg en hindring jeg hadde oversett på kartet, dalen med Veslmyldinge. Tanken på å miste alle hm jeg hadde tilbakelagt fristet ikke, så jeg fulgte bekken vestover i skråninga. Det var litt ekkelt å gå her pga skare og is (skyggeside), så jeg fant etter hvert ut at det var like greit og bare komme seg ned og opp i røysa på andre sida.
På vei ned i dalen treffer de første solstrålene den mektige, loddrette østsida på Høgrønden. Typisk at dette skjedde når jeg nesten ikke så toppen, irriterende, men dog fint.
Jeg banka på oppover, i den særdeles løse røysa, opp mot 1750 meter. Ganske så sliten var det utrolig digg å gå mot dagens første mål i morgensola, ikke en sky av betydning på himmelen. Fabelaktig utsikt med østre del av Rondane til venstre og Dovre på høyre side. Dette kvalifiserte seg til å allerede være en vellykket tur for min del!
Etter og hatt beundret den majestetiske østveggen, var det bare å kjøre på de siste 300hm opp til toppen. Klokka var nå blitt 10. Her oppe var det en sjelden bra utsikt; Jeg kunne nyte synet av samtlige topper i Rondane med Jotunheimen i horisonten. Den store toppvarden gjorde at jeg fikk sånn passe le for vinden, jeg spiste lunsj og nøyt tilværelsen. Jeg hadde funnet en fin avslappende krøkete sitte/liggestilling, litt for bra. Nå klarer jeg faktisk å sovne! Hadde ikke trodd at jeg skulle oppleve å snorke på over 2000 meter og i alle fall ikke i mars! Etter nesten en time våkna jeg opp litt smågrøssen, noe oppgitt må jeg bare le, jeg pakket sammen og trasket videre.
Fikk fort varmen tilbake i sola på vei ned mot neste topp, Midtronden Øst.
Etter så mye hvile på forrige topp fant jeg ut at jeg ikke fortjente pause før jeg var på toppen. Ganske så stappfull av den berømte melkesyra datt jeg bare sammen ved toppvarden. Kom meg til hektende igjen og kunne bli betatt av den syke veggen mot nordvest. 400 meter rimelig rett ned setter inntrykk, jeg måtte også ut på en litt utsatt stein helt nord, mektig tøft, litt køddent med vinden.
Jeg tipper jeg fulgte spora til tinderanglerne opp til toppunktet sørvest, må si at det er noe latterlig å kalle dette for en topp. Det er som jeg leste en gang, hvorfor ikke bare telle antall skritt man tar over 2000 meter å kalle dette for antall topper med en pf på 10cm. Hvorfor har man begynt å kalle disse topper? Er det bare fordi noen da kan ha mulighet til å si: "jeg var først på alle topper med pf 10m+"?! Kanskje jeg skal bli den første til å ta alle på pf 5m+, da får jeg noe å skryte av jeg også. Nok om det.
Klokka var blitt 12.30, til tross for somling på toppene, som søvn osv.. Jeg hadde trodd jeg skulle bruke lenger tid, var nesten frista til å kjøre på videre mot morgendagens etappe (Rondeslottet, Vinjeronden og Storronden), men slo dette fra meg siden denne var såpass lang. Jeg har vært på Midtronden Vest og Digerronden før for dem som måtte lure på hvorfor jeg ikke gikk oppom de nå.
Det jeg måtte konse om nå var nedoverturen mot Langglupdalen. Det var en rimelig lang og bratt snørenne ned her, skulle jeg begynne å skli var jeg redd at jeg ikke fikk stoppet før jeg lå blodig i steinrøysa 500m nedenfor. Jeg bestemte meg for å ta på meg trugene som bremser, stegjerna funka meget bra. Men som jeg hakket meg nedover siden ble det bare løsere snø og jeg våget meg til å skli litt på baken. Jeg tok et par bremsetester før jeg innså at dette kunne bli moro. Jeg slapp meg løs og føyk nedover fonna, dritmorro! Noen hundremeter lenger nede, med våt stump og høyt adrenalineinnhold, kunne jeg avlese på GPS'en at jeg hadde hatt en hastighet på 25km/t (dette virker fort når man er på vei ned mot ei steinrøys og man sitter noe utsatt til, i tillegg ikke gjort dette før). Vel nede i dalen steika sola skikkelig, ikke et vindkast eller lyd, herregud hvor herlig, jeg ble her i 2 timer.
Jeg tuslet etter hvert nedover dalen mot teltet, skulle gjerne somlet mer, men sulten hadde meldt sin ankomst for lenge siden. Det var nedover Langglupdalen jeg tenkte at jeg var glad jeg gikk på beina og ikke på ski. Hadde jeg hatt ski ville jeg sust av gårde nedover, gått glipp av masse detaljer, mindre nytelsetid og kanskje til og med kjedet meg i teltet. Eneste ulempen jeg kan tenke meg ved å gå og bruke lang tid, er at jeg var blitt ganske så rød i fleisen.
Jeg krabbet inn i teltet ca 12 timer etter jeg gikk ut av det, nå var det bare å få kokkelert en smakfull rett, satt på alarmen, og så ligge å filosofere over det gode liv, la alle inntrykkende sette seg i hukommelsen og bare la øynene sige sakte igjen. Natta!
Fredag 30.mars 2007
Ikke før øynene dagen før hadde lukket seg, bråvåkna jeg av en stygg alarm, jeg slumret litt, ynket og brummet litt som ei morratrøtt bikkje. Beina hadde i alle fall ikke lyst til å ta fatt på nye topper! Jeg kikket ut å så at mange skyer var på plass, dette hjalp ikke på motivasjonen, hadde mest lyst til å sove videre. Etter en 12 runder psykisk boksekamp med soveposen kom jeg med opp. Søvnen hadde uansett ikke så mye å stille opp mot alle de fjærkledde bråkmakerne på utsiden, trodde nesten jeg hadde våknet opp i en jungel!
Jeg hadde bestemt meg for å være ved brua over Langglupbekken før syv. Her var det en ganske fin utsikt mot Rondeslottet 2178moh, dagens første planlagte topp. Jeg hadde håp om at de første magiske solstrålene ville forandre slottet til en rødglødende kjempe. Så heldig var jeg dessverre ikke, alt som fikk et rødskjær var skyene som var på vei til å sluke toppen.
Jeg surret en del frem og tilbake ved brua for å finne den beste plassen å ta bildet fra. I denne prosessen oppnår jeg mange rare stillinger når jeg ikke har stativ. Når sola hadde kommet for høyt til å avgi dette flotte lyset skulle jeg sjekke klokka på mobilen, men hvor var mobilen? Jeg leita på alle tenkelige steder og fikk til slutt øye på den, ja nemlig, nedi i bekken! Den hadde sklidd ut av lommen, ned skaren og hoppet i en kulp. Selve mobilen dreit jeg i, det var mer SIM kortet jeg måtte ha. Det var bare å innse at klærne måtte av, ikke feil med litt vassing på morgenkvisten! Den lå heldigvis ikke dypere enn en drøy halvmeter, slik at jeg akkurat fikk tak i den uten at overkroppen måtte under, puh.
Jeg sparket hælene gjennom skaren ned til bekken og vasset uti, mmm, varmt! Det var rimelig behagelig etterpå også! Nå var jeg ikke lei meg for at jeg hadde to mursteiner av store og varme vinterstøvler. Jeg hadde jo også dessuten en motbakke på nesten ei mil til å få varmen tilbake på, no problemo!
På 1120moh spiste jeg litt, fylte opp vannreservene i kroppen og i sekken (2 termoser). På denne høyden er det siste sjans til å drikke fra bekken, oppover ligger den foreløpig under snøen. Herfra var det luftlinje mot toppvarden på 2178m. Denne var nå riktignok gjømt inne i skylaget. Jeg var stadig fasinert over hvor fort skyene kom inn fra vest, men allikevel ikke klarte å tette alle hullene. Rart fenomen det der, skyene bare sprakk opp og forduftet gang på gang over Storronden og østover.
På vei opp Rondeslottet merket jeg at vinteren ikke riktig hadde sluppet taket, med sterk motvind klamret jeg meg oppover den isete fjellsida til toppen. Dette var en tøff motbakke, men klokka 12 var jeg på toppen, ei mil og ca 1300hm over og bortenfor teltet. For det om jeg er ny i gamet var dette faktisk 3. gang jeg berørte den nå overvokste toppvarden.
Ned mot Vinjeronden 2043moh var det ekkelt å gå, isete og utsatt. Et slagord for denne veien kan være: "Et fall og du er ferdig". Jeg klamret meg ned og opp til de to toppunktene, her den ene med pf på ynkelige 15m, men denne var i til gjengjeld litt kul og så i det minste ut som en topp:)
Været så forresten ut til å bedre seg betraktelig, øynene fikk stadig nye søtsaker å fordøye.
Litt tankefull og med en del bekymring satt jeg en god stund og kikket på neste motbakke, opp til Storronden 2138moh. Denne så ikke lett ut på sommeren heller minns jeg (da var det et ødelagt kne som gjorde at jeg ikke kom opp) og i alle fall ikke nå med rein is og skare. Heldigvis var det mye synlig stein, for bratt til at snøen kan legge seg? Det var på tide å finne ut av det, kanskje ville fjellet vise meg en vei. Som George Washington en gang sa: "Alt vil gi opp sine hemmeligheter, hvis du elsker det nok". Først var utfordringen å komme seg ned fra Vinjronden. Jeg vet ikke hva det kan kalles, men la oss bare si at jeg beveget meg nedover, greit at man er aleine så man slipper mobbing. Jeg fant ut at en truge i hver hand gjorde susen som nødbrems. Nede i passet var det bare å starte klyvingen opp igjen.
Jeg må si at jeg ble ganske lettet over at ting så særdeles mye verre ut enn det de var. På vei opp mot skyene kom plutselig smedene ut av skylaget i nordvest, rett og slett øyegodt! Jeg må si at Storesmeden virkelig er et vakkert fjell, skikkelig pent! Litt videre opp der hvor det "flates" ut, måtte trugene på pga mye is og lite synlig stein, igjen fungerte dette bra, hadde blitt vanskelig uten. Ikke skjønner jeg hvordan tinderanglerne kom opp her med skisko (går ut i fra at det var dems spor), stavene hadde nok vært til stor hjelp siden jeg så mest avtrykk fra dem og ikke så mye fra noen skor.
Når jeg (endelig) var oppe på 2138m hadde den blå himmelen skjøvet vekk de skumle skyene. Det var igjen blitt et fantastisk vær. Herlig! Det ble en lengre pause her oppe. Litt Gjende kjeks lå igjen fra forrige besøkende, var nesten så jeg tok en smakebit for jeg var blitt ganske sulten.
På vei ned sørøst ryggen ble jeg enig med meg selv at jeg aldri hadde sett noe bedre! Så flott vær, ikke en lyd, ikke et vindkast, ikke et menneske, kun så utrolig flott natur. Jeg sikter ikke bare til de høye toppene, men det kulete, snødekte fjellandskapet sørover, virkelig, nok en gang et syn av de sjeldne (begynner å gå tom for plussord her..). Brukte lang tid tilbake, ingen vits i å stresse i slike omgivelser.
Etter hvert var jeg dessverre kommet til min vei ned fra høyden. Men først tok jeg et siste farvel for nå, bukket og takket fjellet for en fin opplevelse (seriøst, jeg gjorde akkurat det. Man blir kanskje litt rar av å aleine?). En siste, nok en gang, wunderschõn utsikt.
Jeg befant meg nå på ca 1700m. Veien ned var ei 700 meter høy snørenne rett ned til Langglupdalen. Jeg må innrømme at jeg gledet meg litt, nå var det tid for å ake, wohoo! Denne utforbakken var dog litt annerledes enn gårsdagens, i tillegg til at denne var både brattere og lengre, lå den i attpåtil i skyggesida, noe som betød hardere snø og skare/is. Igjen med et par testbrems i starten (uten truger) stoppet jeg ganske greit. Så da satte jeg utfor, bremset i ny og ne, dette var kult. Jeg ble stadig mer på offensiven og lot være å bremse så mye. Med et ble det plutselig brattere (oops). Jeg føyk noe ukontrollert nedover, var fortsatt moro. Jeg havnet litt på siden, klarte på et vis å rette meg opp i noen sekunder, prøvde å bremse, men uten nevneverdig effekt. Eneste det var godt for var masse snø i trynet som kjølte ned solbrentheten. Det var da de kom... Skavlene! Med trynet fullt av snø så jeg dem ikke, men jeg skal love jeg merket dem. Jag banket inn i en etter en, noen av dem fungerte som hopp. Det var bare å ta best mulig imot med beina. Når det ble litt slakkere igjen hoppet jeg såpass at jeg gikk gjennom skarn i nedslaget og fikk en bra oppbremsing! Nå måtte jeg reise meg opp, dra ut buksa fra et visst sted og gi noen høylydte uttrykk på hvor rått det der var. Sykt, ssykt, SYKT! Med et temmelig sårt halebein og vond x antall steder på kroppen gikk jeg resten av renna for å si det sånn. Ikke misforstå, jeg hadde gjort det en gang til, og enda en gang. Topphastigheten min var forresten på nesten 40km/t ifølge GPS.
Lykkelig og beruset gikk jeg videre mot teltet. For en megakul, superherlig og ultranydelig dag og tur dette hadde vært, oppsummeres slik:
