Portpiggen og Søre Illåbreatinden
Dagen begynte flott ved at jeg måtte snu allerede etter 5 minutter for å hente GPS'en som lå på biltaket. Jeg hadde parkert på sognefjellsveien der hvor vinterbommen står, ved Vegaskjelet som det heter. Det var litt hustrig vær og den våte snøen som traff kinnet i stor hastighet var ikke akkurat behagelig.
Det var meldt mye vær og vind denne dagen, også litt sol midt på dagen så jeg lot meg ikke knekke av litt snø og litt bris. Jeg siktet meg på den en mørk fjellvegg som gikk loddrett opp i skyene og som et eller annet sted der oppe heter Hærahaugen. Jeg siktet nok litt for bra for jeg kom for langt opp og det var nå jeg skulle få turens første utfordring.
Jeg hadde lest om snøskredfare i disse traktene så du kan tro jeg begynte å bli skeptisk når jeg tråkket opp til en meter ned i løs puddersnø med truga og det begynte og bli brattere. Jeg likte meg ikke i det hele tatt, sikten var null og jeg hadde ikke peiling på hvor langt eller hvor bratt det var med disse snømengdene, dessuten så er det alt annet enn lett og bevege seg i slike masser!
Jeg myste og myste etter noen ledetråder, men det var få. Jeg fikk etter hvert øye på steinmassene på andre sida av bekkefaret, men å komme dit så jeg på som en tilnærmet umulig oppgave. Ikke visste jeg hvor langt ned det egentlig var og jeg regnet med at skredfaren var så absolutt til stede, derfor begynte jeg å se etter andre alternativer.
Jeg fulgte en liten rygg jeg hadde funnet litt oppover, men denne stoppet om ikke så lenge inn i den loddrette fjellveggen, det var ikke så langt å krysse snømassene her oppe så det ut som, men jeg har også erfart at det trengs ikke så mange meterne for at det skal gå et ras. Jeg satt derfor i tenkeboksen og fant ut at jeg ikke skal bli tatt i noe snøras. Skulle jeg noen gang forulykke meg i fjellet så skal det ikke komme av snøras eller og falle ned i bresprekk, det får bli noe annet.
Jeg bestemte meg for et noe alternativt alternativ, nemlig å gå løs på skråningen videre oppover, her var det så bratt at mose og steiner var synlig. Stegjerna ble montert og isøksene tatt frem og jeg beveget meg sakte, men sikkert oppover på skrå mot Heimre Illåbreen. Etter en time hadde jeg vel beveget meg et par hundre meter og jeg begynte å bli frustrert og utslitt, jammen er det tungt å jobbe slik i mye snø. Ikke helt sikker på hvor lang tid jeg brukte, men det tok sin tid hele greia var passert og jeg sto plutselig ved foten av breen.
Jeg var mildt sagt lettet og dyktig sliten, samtidig var jeg litt bekymret for alle kreftene og tida jeg hadde brukt på dette unødvendige stuntet, men det fikk så være. Nå var det deilig å kunne bare gå, gå uten å tenke. Den deilige biten forsvant fort når jeg kom opp på ca 1700m, der hvor det flates litt ut. Det lå store mengder med snø her også gitt og jeg ble gående å tråkke dype spor hele veien oppover. Jeg måtte også gå noe skrått for jeg tok ikke sjansen å gå nede på breen, det var faktisk blåis og sprekker synlig midt utpå så jeg holdt meg unna.
Etter noen kilometer i dyp løssnø oppover breen var beina mine så sure at selv ikke pH-skalaen kan beskrive det. Det er rimelig frustrerende å synke gang på gang på gang på gang 20-50cm ned med trugene, det er hva man kaller skikkelig lårmat og jeg tror man blir sprek av sånt! Været hadde lettet noe og jeg kunne beundre de majestetiske fjella som jeg hadde truene rundt meg, men det varte dessverre ikke så lenge før alt var forsvunnet, nok en gang inn i tåkeheimens rike.
Endelig sto jeg oppe på skaret mellom Heimre Illåbreen og Storjuvbreen og flott snødriv og ikke den rare sikten, men det stoppet ikke meg. Nå så jeg frem til litt mer klyving, mens jeg byttet ut truger med stegjern nok en gang og tok fatt i ei isøks med hver hånd, morro morro! Jeg hadde vært ganske spent på hvordan psyken min var etter vinterdvalen med runde fjell med tanke på om jeg hadde opparbeidet noe høydeskrekk. Jeg hadde vel allerede avkreftet det med min tidligere strabasiøse klyving nedi dalen, 
men var fortsatt noe spent. Jeg brøytet meg gjennom en god halvmeter med snø som lå på eggen opp mot Søre Illåbreatinden.
Jeg kløv meg opp nesten til toppen der hvor jeg ble møtt av en tilnærmet loddrett vegg av snø. Jeg begynte å hogge meg oppover og ikke lenge etter banket jeg meg gjennom toppskavlen og følte meg som jordas tøffeste person der jeg sto! Jammen var det godt å få litt luft under vingene igjen og hvilken herlig opplevelse det var å bestige en topp på denne måten, skikkelig tilfredsstillende rett og slett.
Jeg hadde et problem, og det var tida. Jeg hadde brukt over 5 timer opp, så tidsskjema var allerede sprengt. Jeg innså at jeg ikke kom til å rekke alle storgrovtindene i tillegg til Portpiggen, men det var greit. Jeg hadde i forkant av turen overtalt meg selv til å tro at jeg var fornøyd med kun Portpiggen og alt annet fikk bli bonustopper. Skuffelsen var på den måten ikke stor, men litt kjipt syns jeg det var at jeg ikke fikk prøvd meg opp til Storgrovtinden.
Nede på Storjuvbreen var det fint å gå, litt fastere snø her og det var ikke så vanskelig og forstå hvorfor når du har en vind som konstant prøver å velte deg. Noe roligere ble det når jeg rundet Storjuvtinden, men dette resulterte også i mer drepende løssnø, fy så gåen jeg var.
Oppe ved porten ved en enorm vindgryte var jeg klar til å ta fatt på nye strabaser oppover. Snakker om hardt liv, derskåtten og det skulle bli tungt. Kunne nesten ikke annet enn å le litt sånn oppgitt når jeg sto med snø opp til brystkassa og tok to skritt mellom hver pause. Brukte nok 20min på 10m før jeg kom meg såpass opp at det var litt hardere igjen. Snublet opp i halvsvime på toppen, det var ikke lett og holde seg på beina her oppe. Det var ikke bare at jeg var sliten, men også en rimelig hard vind som herjet i alle retninger, fikk inntrykk av at dette er et værhardt sted ja! Ned porten gikk det fort, bare å leke seg i snøen nedover igjen.
Når jeg hadde fått på meg trugene igjen og gått tilbake over breen og opp i skaret mellom Illåbreatindene nærmet klokka seg fire. Jeg sto 200m unna toppvarden på Nørdre Illåbreatind og det var ikke langt opp heller, men jeg fant ut at den kunne stå til en annen gang. Jeg ville være ved bilen innen mørket falt på og jeg måtte uansett opp hit en annen gang og ta dem andre.
Det gikk fort nedover igjen, du verden så mye enklere det er å gå ned i myk snø enn opp. Det jeg hadde brukt 4t på opp gikk på en drøy halvtime ned! Jeg kunne nå også se hvor jeg hadde beveget meg tidligere på dagen og da skal jeg si at jeg ble ganske så oppgitt. En ting er sikkert, ting er ikke alltid som man tror. Du verden så mye jeg kunne spart av tid og krefter her, det her var jo bare latterlig, tror jeg må la bilde fortelle rett og slett, jeg har ikke helt ord.
Det var en skikkelig bra tur og jeg gleder meg til den dagen jeg skal tilbake hit!