Påskeegget'08: Telt på Veobreen 1978moh
Dag 1/2 - Dag 3 - Dag 4/5 | Kart
Tirsdag 18.mars
Gjett hvordan været på utsiden av teltet mitt var denne dagen! Snø, snø, vind, snø og mer vind og snø, og ja, litt skodde også. Javel, Veobreahesten utelukket, greit, da var det bare sørover igjen da gitt, nemlig opp til Memurutinder.
Ikke lange veien opp til Nord for Store Memurutinden Vesttoppen, men du verden for en vind det var her oppe. Jeg var litt betenkt når jeg gikk mot Vesttoppen, men dit skulle jeg, koste hva det koste vil! Høres kanskje litt dramatisk ut, men saken er at det ble min topp nr 200(!), ikke akkurat slik jeg hadde drømt om dette lille jubileum, men en sjokolade og en varm kopp vann ble det på toppen!
Videre mot Midttoppen var det litt småvanskelig å stå oppreist til tider pga vind og dette resulterte i at jeg valgte å snu her. Planen var å traversere over til Østtoppen, men for en gang skyld så skjønte jeg at det var ingen god idè. Så skulle man tro at visa gikk mot slutten, men neida, kan jo ikke gi seg så lett kan man vel? En liten visualisering av kartet inne i hetta langt under neoprenmaska så jeg at jeg kunne ta V0, V1 og V2 relativt greit for å så gå breen via Memuruskaret tilbake til teltet.
Overraskende nok koste jeg meg faktisk litt i dette været, jeg fant på en ny skala for vær i fjellet og fant ut at dårlig vær ikke eksisterte, bare grader av spenning og kos. Kom meg over eggene og de nevnte toppene uten å se en pøkk og fortsatte i blinde over breen til Memuruskaret. Her fikk jeg meg en overraskelse, bratt jo!
Snømengdene var overveldende, utrivelig mye snø og tanken på brattheten passet skummelt bra inn i en viss statistikk tror jeg. Jeg prøvde ikke å tenke så mye på det der jeg sleit meg oppover. "Ignorence is a bliss" heter det vel. Jeg burde ikke gått opp her, men det var jo ingen annen vei så det fikk bare gå.
Omsider oppe i skaret begynte jeg å bli sliten, det hadde vært en skikkelig kamp mot snøen oppover, tør nesten ikke å si hvordan forholdene var her uten å bli skjelt ut for mye, men la meg bare advare og anbefale andre og holde seg unna. Med selvtilliten i god behold fant jeg ut at jeg kunne ta med meg Østtoppen like så godt, klokka var jo ikke mer enn ca 1.
Det var en tøff tur opp til toppen, store snømengder på sørsida av stupet som gikk ned i Veobreen. Der hvor det flater ut mot toppen var det så ille at jeg ikke klarte å gå fremover, jeg var tvunget til å måke først et stykke ned med hendene for å i det hele tatt klare å bevege beina fremover. Toppen! Ahh, mektig mestringsfølelse å stå her oppe etter hva denne dagen hadde medbrakt seg, noen harde to siste timer hadde jeg lagt bak meg og alt det var nå glemt.
Men, her kommer det beste: Av en eller annen grunn var jeg sikker på at det lå en topp til her oppe bort på eggen, man ser det på kartet også i form av en liten kotering litt vestover. Vel, jeg begynte å gå/ake/skli/klamre meg bortover eggen til den tenkte toppen (som jo selvfølgelig ikke eksisterer). Jeg kom meg forbi noen mildt sagt spenstige partier, kjente igjen en hammer som er avbildet i boka til Morten og Julia og begynte og lure litt, hvor var nå denne toppen da? Eggen var riktignok meget smal til tider, kunne det tenkes at det ikke var varde her da? Nei, er nok litt lenger bort (minner om dårlig sikt). Så sto jeg der og plutselig kjente meg litt igjen: "Du KØDDER nå??!" Jeg står og kikker på toppvarden jeg var på for mange timer siden og kan bekrefte dette når jeg skrur på GPS'en... MULIG?, burde ikke vært, men jeg hadde altså traversert hele eggen i mitt lille adrenalinerush, åååå så oppgitt jeg var.
Trugene og sekken lå jo igjen på Østtoppen så jeg måtte jo tilbake også, herregud at det går ann. Kom meg nå tilbake, feiret klyvesuksessenfiaskoen med en sjokolade før jeg baset meg ned i skaret og hjem over breen til teltet igjen, for en dag.
Onsdag 19.mars
Før jeg sovnet kvelden før hadde jeg bestemt meg for å dra hjem hvis været var dårlig når jeg våkna, hvis ikke ble det et forsøk på Veobreahesten. Det ble selvsagt dårlig vær og jeg måtte gjøre det jeg hater mest på tur, nemlig å pakke ned alt. Skifte fra varme til kalde, frosne klær, ta på seg sko som man ikke kommer nedi uten bruk av hele kroppsvekta pga tæla langt nedi sålen! Grave frem et nedsnødd og nedpakka telt med ørtenhundre barduner og teltstenger som er sammenfrossne pga flere dagers vannkoking etc som man må ofre kjærkommen fingervarme for å få fra hverandre.. Finne en pulk som selvfølgelig ikke befinner seg der du var sikker på at du la den og da når du endelig er klar til å gå og du står der med sekk på og bukse med bukseseler og pulken godt fest, ja da må du selvfølgelig bæsje...
Nei, vintertur er flott det, bare ikke da man skal forflytte på seg, thats all!