Påskeegget'08: Telt på Veobreen 1978moh
Dag 1/2 - Dag 3 - Dag 4/5 | Kart
Mandag 17.mars
Faen, grått og drittvær igjen! Det var hardt, men jeg klarte å motstå fristelsen fra den evigvarme dunposen og sto smågrøssen med trugene fastspent litt før 9. Turens siste trumfkort måtte brukes, planen var Spiterhøe og Leirhøe, til sammen 5 topper med sekundærtoppene. Jeg valgte å gå ned i Veodalen, eller Skautflye som det kanskje heter. Grunnen til dette veivalget var at jeg hadde en indre tro på at den blå himmelen skulle kjempe seg gjennom skyene etter hvert. Hvis så skulle skje er det jo bedre at det skjer mens jeg på toppen av Leirhøe enn i bunn av en dal.
Passerte Veobreahesten i gråværet, men det var god nok sikt til at skepsisen min for denne toppen fikk mer grobunn. En liten luring denne toppen med sine brefall og skavler som hindrer veien opp og da i tillegg en ny topp som kalles for Vesttoppen som visstnok er ganske vrien. Jeg er advart mot denne på vinterstid og det er en advarsel jeg faktisk har litt respekt for, men uansett så var faktisk Spiterhøe som jeg nå skulle til.
På vei oppover igjen (litt rart å starte en topptur ved å gå ned 400 høydemeter) så jeg de første hinta til bedre vær. Kamera måtte stadig vekk oftere opp av sekken og jeg kunne virkelig nyte utsikten sørøstover (beste sikten på lang lang tid). Nå ble det bare bedre og bedre! Når jeg kom meg opp til Nordøst for Spiterhøe var det som om Donald kom med fly og skyplog og måkte vekk alle skyene over meg og du verden for en lykkerus. Hele heimen åpenbarte seg som bare et fjellandskap i vinterdrakt kan gjøre, og du store min, dette har jeg ventet lenge på.
Gladhøpiggen, Tverråtinder, Bukkeholstinder, Kyrkja, Urdadalstinder,,,
Jeg var glad, nå var jeg virkelig glad, ekte lykke. Så fortjent! Ord som perfekt burde egentlig brukes med forsiktighet, men er det et sted det kan passe inn i en turrapport så må det være dette øyeblikk for meg personlig. Så mye slit og svette og drittvær jeg har gravd meg frem i løpet av vinteren, nå kom belønninga og jammen smakte det godt. Jeg kunne fortsatt med gla'orda i lang lang tid, men vi må vel videre...
Ferden gikk videre bortom Leirhøe Nord før jeg kunne ta fatt på hovedtoppen. Det var også andre folk på vei oppover til toppen og jeg måtte gå litt omvei for å få inn knipsevinkelen. Når jeg hadde tatt endel bilder og skulle til å gå videre var det noen skigåere litt nedenfor meg som vinket på meg. Jeg hadde god tid og tok frem termosen, det skulle vise seg at det var Busken med følge fra forumet som hilste på.
Om det var trugene eller hva det nå enn var så spurte de omtrent med en gang om ikke jeg var Mayhassen og det stemte jo det. Fikk høre de hadde møtt på Atomsilda dagen før ved Lindbergtinden og slikt er jo artig, gøy når vi møtes i den virkelige verden syns jeg. De skulle sjekke en kandidat jeg ikke helt kunne skjønne eksisterte så jeg gikk bare videre, men måtte holde et øye med dem for å bekrefte at det ikke var noen topp og det tror jeg det heller ikke var (håper jeg).
Oppe på toppen var skyene i ferd med å kjempe seg tilbake over de blå slettene høyt der oppe så jeg fortsatte nedover den litt småbratte kneika ned til Leirhøe Sør, her fikk jeg et greit overblikk av teltplassen min.
Jeg satt her oppe en liten stund og spiste sjokolade mens jeg så på to som sleit seg oppover breen mot Veoskaret. Jeg snek meg ned og fikk akkurat unngått dem nede på breen (får være måte på sosial virksomhet også) før jeg krøp inn i teltet, i god tid før middagen ble servert. 5,5t hadde turen tatt og det hadde alt i alt vært en behagelig dag uten altfor mye slit, litt deilig det også skal jeg innrømme, tross alt ferie.