Ei stormfull vinternatt
Aldri før har jeg vært mer frem og tilbake i hodet mitt om en tur, skal jeg bli med var det store spørsmålet. Jeg hadde vekslet mening sikkert 10 ganger i løpet av et par timer og Gud veit hvor mange i løpet av den siste uka.
På senga lå alt utstyret og sekken ved siden av, jeg gikk sikkert en kilometer i runder ute på kjøkkenet før jeg ringer Jørn; ”Vi drar! Vær klar om 50 minutter”. Nå ble det stresspakking til de grader og ganske akkurat klokken 17 dro vi fra Gjøvik.
Nå var vi faktisk i gang, vi var klar over at det kom til å bli mange timer til neste gang vi kunne lukke øyne våres, ca 24t var håpet mitt. Vi var innom Jørstadmoen for å slå lag med Kurt, en vi aldri hadde møtt før, men som var kamerat av Håvard, en vi heller aldri hadde møtt før, men han hadde jeg i det minste utvekslet et par setninger med på fjellforum for et års tid siden…
Sistnevnte og Alexander kom seg omsider ned til Statoil på Otta, hvor vi alle inntok et burgermåltid, noen et litt større enn andre (Kurt lurte Håvard til å kjøpe 400g burger, mens vi andre tygde på 200g!).
Når vi nærmet oss Bismo begynte jeg før første gang å se litt positivt på turplanene, jeg hadde fryktet store snømengder og dårlig føre, men her var det ikke så høye brøytekanter. Neste pekepinn på hvor lenge det skulle bli til leggetid var hvor langt opp Lundadalen vi kom med bil. Jammen var vi glade når vi parkerte 850m unna Heimstre Lundadalsætre på 750moh, så langt opp hadde jeg aldri drømt om å komme (jeg var ganske pessimist før turen).
Nå var det ingenting annet enn å smile, silkeføre og et lystig turlag beveget seg kjapt innover Lundadalen. Det var ganske spesielt å starte en topptur klokka 23.45. Første målet var Hestedalshøgde, så skulle vi bort på alle Holåtindane før vi skulle ta inn på Trulsbu.
Det gikk bra oppover etter hvert og jeg storkoste meg på mine nyinnkjøpte helfeller. For tre uker siden fikk jeg jo et heller dårlig inntrykk av ski og halvfeller, men nå var det bare fint, trugene hadde ikke lenger overtaket. Også for å ha sagt det, etter min lange erfaring med ski (les: to turer; en med halvfeller og en med helfeller) kan jeg bare si at de som argumenterer for halvfeller har ikke gått i skikkelige oppoverbakker før!
Vi kom oss opp kneika fra 900m til 1200m, her lufta det litt mer og kulden ble for første gang lagt litt merke til. Oppe på ca 1300m var alle tynne hansker og luer bytta ut med værskjold i ymse former, vindmaska fra Kurt var spesielt tøff (forsvarets hvite). Vi beveget oss innover i kulingland og ting begynte og bli gøy, eneste var at tempoet gikk en del ned. Vi hadde gjort bra fremskritt på starten av turen og jeg hadde skikkelig trua på at det faktisk kunne gå, men nå begynte tvilen å snike seg på igjen. En kilometer gikk plutselig mye treigere nå. Vi tråkket allikevel bra på og beveget oss oppover i stormland. Nå var det vind ja!
Ikke helt sikker på når det skjedde, men var kanskje på rundt 1700m i en liten pause hvor jeg var litt uoppmerksom i 2 sek, da var ikke vinden snar om å dytte meg overende. Jeg hadde ikke så mye jeg skulle ha sagt der gitt, men verre var de to termosene som skøyt fart nedover snøen og ned i svarte dypet fra sekken min! Jaja, ingen vits i å gråte over spilt vann så vi fortsatte i den noe grøsne vinden.
Til tider ganske så vanskelig å gå oppover og det ble mange stopp for og sjekke om vi fortsatt var på vei mot toppen. Etter hvert gikk det litt rund for navigatøren vår i front og Jørn reagerte når vi dreide om 270 grader på noen få meter. Jeg håpet det var riktig kurs for nå ble det endelig litt varmt i høyre side av kinnet mitt, men det var nok ikke det. På rett kurs igjen, men med stadige stopp for å sjekke kursen gjorde at vi alle begynte å bli kalde, vi kom oss heller ikke mye fremover. Vi hadde vel brukt godt over en time på den siste kilometeren.
På en pause hvor vi stoppet opp for å sjekke troppen, fortsatte bare Alexander i koma videre, Kurt som så dette fortsatte etter og fikk tatt tak i han. Han datt sammen, sovnet rett og slett virket det som. Det ble nå litt alvorsprat om hva vi skulle gjøre videre, vi var stadig 4km unna toppen, men ingen høydemeter igjen så å si. Alternativet nå var jervenduker og matpause eller retur ned. Jeg kviet meg bra for det siste alternativet, men når Alexander begynte og hoste blod var det klart at formen hans ikke var bra og at det eneste reelle alternativet var å komme seg ned raskest mulig før situasjonen ble enda verre.
I det stormfulle vintermørket vendte 5 stk kalde menn nesen vekk fra vinden og begynte en litt kjip retrett. Fjellet vant!
Retretten ned ble etter hvert mer morsom når det gikk litt nedover, ganske spennende å kjøre først ned når en ikke ser en skit, men ting gikk veldig bra, ja, det vil si for noen av oss. Jeg måtte le godt ved noen anledninger når jeg så på saueflokken bak meg skulle nedover, ingen av oss er noen proffer og det viste seg også.
Etter et heng kom Jørn ned dit hvor jeg sto, da hadde han fått på seg indianermaling i ansiktet. Tre fine kutt, et på hvert kinn og et på nesa, dakkar. Ned samme bakken kom Kurt, men plutselig så man ingen Kurt, bare en stooor fin snøsprut. Det ble noen tryn på forfatteren også, men de snakker vi ikke om her.
Vel nede alle mann måtte vi krysse elva i dalbotn og litt opp i andre siden, her ble det skikkelig offroad blant trær og busker. Det var faktisk litt moro og ganske fint å stå på ski sånn litt ute på morgenkvisten. Overraskende nok var vi ikke så trøtte og slitne som vi kunne tro på forhånd, men dette forandret seg fort når vi kom inn i en varm bil!
Alt i alt syns jeg for min egen del at det hadde vært en fin tur, jeg koste meg det meste av tiden, men nå syns jeg det er litt gøy med vind også da. Selv om det var et nederlag og ikke nå toppen hadde det vært en bra tur og dessuten moro med nye ansikter på tur.
Turen ble avsluttet med doble osteburgere på Lom og x antall liter kaffe før den ultrakule kjøreturen hjem begynte. 3 av oss hadde større merker i ansiktet etter kulda, to fikk litt blemmer så konklusjonen er at vinterfjellet fortsatt er et ugjestmildt sted og tilbringe natta på!
Takk for turen!