En vinterdag i Reinheimen og Jotunheimens utkant
Lørdag 1.mars: Gråhøe
Tiden var kommet for å bestige en av Norges ensligste totusninger, nemlig Gråhøe i Reinheimen. Atomsilda plukka meg opp utenfor studenthybelen i nattemørket og vi satte av gårde mot fjelltoppene våres. Vi gledet oss som to maniske toppsamlere bare kan og det kunne merkes i bilen. Tema var fjell og vi var allerede langt inne i Heimen før vi hadde kommet til Lillehammer. Alt av skilt, fartsgrenser suste vi forbi, ja til og med skilt om fotobokser og fotoboksen sjøl, dòg ikke uten at den tok turens første bilde(Måtte bare minne deg på det i tilfelle du hadde glemt det Atomsilda..)
Uansett, etter en verbal overhøvling fra kona over mobil satt alikevel smilet løst når det så ut som været skulle bli rimelig bra. Humøret ble ikke akkurat noe dårligere når vi hadde en løypemaskin som kjørte spor helt opp til snaufjellet for oss heller!
Jeg selv hadde forbredt meg mentalt på en lang og kjedelig tur i dårlig vær, det var ikke mye positivt jeg hadde hørt om denne turen til dette kjedelige fjellet. Det virker kanskje kjipt for folk som kun drar i godvær på fjellet og får flotte opplevelser uansett og da skjønner jeg at ikke denne turen havner høyest på lista.
Et fjell har mye med hvordan man personlig opplever det, ikke bare utformingen i naturen, men det som skjer inni hodet har stor betydning for hvilke turer som er bra og ikke fullt så bra. Poenget mitt er da at jeg følte det som helt konge når sola tittet frem i fjellet og varmet litt for første gang siden oktober! Bare det å se snøen på slettene lyse opp av alle solstrålene var en helt herlig ting.
Det gikk unna i et bra tempo innover og ganske snart kunne vi se begge Gråhøene i sola! Vi fortsatte videre, nå var det jeg som var løypemaskin, løypemaskinen Leif hadde tatt seg en velfortjent matpause. Etter overaskende kort tid begynte vi på siste kneika, i allefall syns jeg det ikke hadde vært så langt jeg hadde trodd på forhånd. Været hadde til nå vært rimelig upåklagelig, men 200 høydemeter før toppen kom vinteren tilbake. Vind og snø kom bråkende innover mot toppen, nå var det bare å glo i GPS'en til vi fant toppvarden.
Etter noe mislykket akrobatikk på toppen var det på tide å gå ned igjen før frostskadene kom. Leif hadde også funnet veien opp, han hadde klart og sett stavmerkene våres til tider.. Han tok en kjapp pekefinger bort på varden før han kom etter oss og lurte på om han kunne slå følge med oss ned igjen, var nok ikke helt kult med kart og kompass bare i dette været!
Turen tilbake ble en langtekkelig tur i null sikt og jeg syns det tok uhorvelig lang tid før vi kom til siste nedoverbakken. Vi begynte og bli ganske slitne alle sammen tror jeg og jeg så stadig vekk reinsdyrflokker og Jørn så ting som beveget på seg. En gang såpass ille at vi alle tre sto å myste etter ingenting, uansett hvor mye jeg nektet var Jørn bestemt på at det var noe der, det viste seg at det var kun snø.. og mine reinsdyr var nok bare steiner.
ENDELIG var vi på vei ned bratta mot tregrensa og bilen. Her forsvant de andre nedover, mens jeg ikke kom så fort ned. Dette skyldtes x antall tryn pga dårlige skiferdigheter kombinert med noe overmodig satsing ned bakkene. Når jeg kom meg ned til bilen var jeg gjennomvåt av svette og snø, da var det ekstra hyggelig at Askogvoll hadde tatt turen opp med cola og sjokolade til oss! Takk.
Nå var det på vei til dusj, pizza og øl!! Atomsilda hadde nemlig overtalt meg til at vi ikke skulle bo i telt, men på Strind Gard. Jeg angret ikke akkurat i dette øyeblikk. Angret heller ikke når vi fikk vite at det bodde fjellkjendiser på garden, nemlig Arne og Turid fra tinderangling.no. Veldig hyggelig folk og det er vel kanskje ikke så vanskelig å gjette hva samtalene dreide seg om denne kvelden..
Vi brukte forøvrig rett under 6t opp til Gråhøe og drøye 3t ned igjen.
Søndag 2.mars: Kvitingkjølen
To trøtte typer våkna altfor tidlig denne morgenen, liitt lite søvn, men det var klarvær ute! Skulle vi få bra vær?
Nei! Det er svaret, bare sånn for å ha klarlagt det med en gang. Det skulle etterhvert minne om en hviss annen tur, bare at denne gangen var det lyst...
Etter bare et par hundre høydemeter måtte vi frem med ansiktsmasker og vindvotter, merket at Atomsilda var noe skeptisk og var ikke akkurat optimistisk. Ikke for å legge noe press på noen eller noe sånt, men jeg sa vel sånn kjapt at jeg håpa han hadde dårlig samvittighet hvis han fant på å snu denne dagen.
Et forsøk ble gjort og vi kom oss stadig vekk høyere opp, vinden var faktisk ganske snill i oppoverbakken mot Vestre. Ordtaket "Stille før stormen" kom vel til sin rett her. Innen vi nådde toppen var det blitt ganske så forblåst og vi var begge inngjømte i masker og slalombriller.
Vi hadde dagen før blitt advart mot en skavl ned fra Vestre og bort mot Store. Jeg tror vi må ha tatt verdensrekord i tidsforbruk ned til skaret, med null sikt kan du tro vi tok det ganske så med ro. Videre bort til Store herjet vinden fortsatt og tingene ble ikke akkurat bedre når vi møtte på et gedigent ishinder sånn plutselig. Her var det ikke lett å komme opp, selv med helfeller på. Vi prøvde og prøvde, men måtte innse at vi ikke kom opp på dette stedet. Vi fant heldigvis en vei utenom og vi kom oss opp til en temmelig stor toppvarde.
Vi krøp sammen på den ene flekken der det var litt ly for vinden og fikk i oss litt næring før vi kom oss kjapt bort på siste toppen for dagen. Ned igjen skulle gå ned en bekkedal, noe ekkelt å kjøre i blinde i toppen av denne. Det endte med at vi tok bena fatt et stykke før sikta ble litt bedre og vi kjørte tøffe videre nedover. Vi kom sikkert opp i flere kilometer i timen, det er jeg sikker på!
Videre nedover det tøffe Kvitingsgjelet møtte vi på mer snø, dårlig sikt og haggelbyger som kjentes ut som kniver mot bar hud. Hvitt var det overalt og litt tilfeldig så jeg litt fremfor Atomsilda som ledet ann, her så jeg plutselig noe som kunne minne om en skavlkant. "Stopp!"- ropte jeg. "Hæ" ko det som svar og dette gjentok seg et par ganger. "Ikke gå videre, bare stå stille", Atomsilda lurte på hva det var siden jeg kikket så rart rett forbi han og jeg sa jeg tror det er en skavl her, tror vi må kjøre litt til høyre her. Jeg gikk så et par skritt til høyre og plutselig ble det bratt ned en drøy meter, var ikke mulig å se! Vi kom oss begge ned og kunne nå stirre opp på skavlen som var på 5-8m over hodene på oss! Atomsilda var nok glad at han ikke gikk utenfor der ja!
Slitne og trøtte etter helgas to turer kom vi omsider ned til bilen og da tittet heldigvis sola frem også slik at vi fikk litt bra vær denne dagen.
Takk for turen!