Tre kjemper og et telt i vinterkulda.

Klokken var litt over 07.00 da Jørn (Atomsilda), Alexander (Askvoll) og Øyvind (Mayhassen) møttes på en øde og mørk parkeringsplass oppi Lundadalen. Minusgradene hadde et godt grep om snøkrystallene og alt lå til rette for en fin topptur med ski.

Jeg, for første gang med ski m/feller på beina, var noe spent og ivrig etter det å få teste skia i forhold til truger jeg har vært så trofast til. De to andre i følge var nok en del mer erfarne enn meg her og jeg syns de starta friskt oppover skogsveien. Utgangspunktet lå på 500moh så det skulle bli en dag med mange meter oppover.

Jeg var utstyrt med halvfeller, mens de andre gikk med helfeller. Vi trasket oppover en traktorvei som vi trodde førte opp til snaufjellet, men det gjorde den ikke! Ikke så langt oppi lia var det tre menn som brant lårmusklatur i dyp snø og med forholdsvis tunge oppakninger med skia bak på sekken.

Vi banna litt og sikta oss inn mot en merka sti på kartet og til vår store lettelse dukket det omsider opp en ny traktorvei som førte oss opp og ut av skauen.

Vi hadde brent både energi og tid frem til nå, jeg hadde jo stort sett gått bak de med helfeller med skia i hånda og banna og tråkket i løssnøen hele veien oppover, 1-0 til trugene. Det ble fort bedre på snaufjellet, der tok skia mer tak, så sant vi fant snø da, litt magre forhold til å være januar syns jeg.

Videre ble det bratt og nok en gang ble jeg gående med skia i hånda mens de andre trava oppover på helfellene, 2-0 til trugene! Ja, det vil si at Askvoll gjorde det, mens Jørn prøvde så godt han kunne. Det var limet under skia som ikke var helt på lag med Jørn, det ville seg lissom ikke, til tross for kilometervis med sportsteip og banneord.

Folket begynte også å bli slitne, ikke hver dag man skal ha med seg telt og det som hører med til en vinterovernatting i fjellet opp 1500 høydemeter. Til tross for komatilstander, irritasjon og andre klagehistorier, kom vi nå oss til slutt opp på Lendfjellet /1970moh. Her slang vi fra oss de stygge sekkene med en god følelse, det lå mye slit bak denne toppen ja. Vi rakk opp med et nødskrik før solnedgang, og jammen var det godt. Det var en nydelig utsikt bort til Jotunheimen med sola som snart skulle senke seg litt vest for Hurrungane.

Jeg hadde allerede knipset en god del før de andre kom opp, men det skulle bare bli finere og finere. Vi bestemte oss for å ta Storivillen før drømmen om middag og sovepose ble realisert. Jørn trasket på i et friskt tempo bortover med han Askvoll litt bak. Jeg derimot hadde litt vanskeligheter for å bevege på meg, ikke så rart når horisonten i sør brenner i fine farger, vinterfjellet er bare så konge. Den før så ganske kjedelige Storivillen blir plutselig rosa og gyllen, alt rundt meg er bare så bra!

Nå er alt slit og tanker om sult, halvfeller etc for lengst glemt og jeg konsentrer meg om å ha de rette innstillingene på kamera. Det ofres mye fingervarme, men det enses ikke før sola forsvinner bak fjella. Oi, de andre var langt der borte gitt, oi, så kald jeg var på lankene da gitt.

Med minnebrikka varm måtte jeg småjogge for å ta igjen Askvoll og samtidig få tilbake kroppsvarmen. Vi nådde endelig 2000m grensa etter 9 timer, wow, det er rekord det. Litt på gal ende av skalaen, men dog en rekord.

Det ble en hustrig toppfølelse i vintermørket hvor skodda kom drivende inn fra vest. Det ble tatt et par obligatoriske bilder før vi satte kursen mot sekkene igjen. Jørn hadde allerede vært oppe på toppen, men han ventet på oss så vi gikk samla tilbake i mørket.

Returen ble en stille ferd med kun lyden av seks føtter som skjæret seg gjennom snø og skare mens det siste lyset på de sørligere breddegrader dimmet rolig ut. Drømmen om varm mat, sovepose og søvn nærmet seg…

Søndag morgen ble jeg vekket av Askvoll med beskjed om at klokka var blitt halv ni, HVA?! Har vi sovet i 12 timer allerede? Jaja, da var det på høy tid å få kommet seg opp av posen. Snaue 2 timer seinere var alt pakket og klart for avgang. Jørn var ikke noe spesielt begeistret for vind og vær denne morgenen og han hadde bestemt seg for å skli rett ned til bilen. Jeg og Askvoll var sugne på å få med oss Moldulhøe og Hesthøe når vi først var her oppe.

Pakninger og ski ble satt igjen i skaret før Moldulhøe og vi satte i gang til fots. Føret var så der, noen ganger kjempefint, mens andre ganger sto man med snø langt oppover beina. Skare som akkurat ikke holdt vekta gjorde meg ganske så forbanna, hadde jeg bare hatt trugene mine (3-0). Det var drøyt bort til Hesthøe, var et slit å tråkke de 7 kilometerne i snøen. Det ble mye komamarsing og lite sosialt, vi hadde vel begge nok med våres egne tanker. Jeg var litt bekymra for dagslyset så jeg prøvde å gå på, men det var tungt. Tilbake ved sekkene var dagslyset allerede litt på hell, jeg måtte le når Askvoll kom, et noe tommere blikk har jeg sjeldent sett, der var det tomt tror jeg.

Vi rundet Lendfjellet før det var snø nok til å spenne på oss skia. Jeg gledet meg til å renne nedover mange høydemeter fort nå, men neida, dette var jo vanskelig! Med fellene som hakket og sto i var jo dette mer slitsomt enn å gå. Til slutt ble jeg forbanna og satte kursen rett nedover, jeg fant go’stilen på huk og farte nedover i bra fart, moro (3-1 til trugene).

Det gikk radig ned fra snaufjellet nå og snart var jeg inne i skauen igjen, her var det bratt og vanskelig med ski. Det ble et par fine tryn før jeg måtte ta dem av meg, det ble altfor bratt ned lia. Ble gående et lite stykke forbi den verste bratta før skiene kunne spennes på igjen. Herfra og ned ble det ploging i mørket, ganske spennende, men du verden så slitsomt. Det brant i låra nå, krampetendenser og melkesyre så det holdt. Krampetendensene gikk over til å bli kramper, men nå var det ikke lange biten igjen.

Det var en salig blanding av lykkerus og smerte jeg deiset i bakken foran bilen. Da jeg ikke trodde det kunne bli bedre kommer Jørn frem med en utstrakt hånd, og i den sitter det en COLA!!! ”Du er Gud” ropte jeg ut og sjeldent har vel en cola smakt bedre!

Det var en kjempetur for min egen del, koste meg egentlig ganske så mye store deler av turen, det ble ikke overnatting over 2000 denne gang heller, men det var ikke langt unna. Kjekt å føle litt på vinterfjellet selv om vi ikke opplevde de mest ekstreme temperaturene og vær. Vi hadde jevnt over 12-14 kalde, litt vind på søndag gjorde det noe kaldere, men det var ingen sterk vind. Det var også en god erfaring å vite hva det kreves å bære en 20kg tung sekk opp 1500h.m.

Takk for turen!