Dag 1/2 - Dag 2: Bildeserie - Dag 3/4: Bildeserie
Øyvind og de syv tverrfjella
et var en gang Øyvind og Kong Vinter var på tur, det var mange solstråler og varmegrader siden sist gang. Nå skulle de igjen møtes, denne gang ved den koselige hytta Leirvassbu. Kong Vinter er en konge som setter pris på en god mottagelse og vet hvordan det å motta andre, så han hadde som en konge burde, lagt ut en lang hvit løper nedover Leirdalen. Øyvind førte sine 90 hester spent oppover den mørke dalen, kun ledet av et gjenskinn i den hvite løperen fra et mystisk lys foran på sleden.
Fremme på Leirvassbu var solen for lengst startet en ny dag i det fjerne landet i vest, og det var ikke annet for Øyvind og hans hester og slå seg til ro for natten. Det var dårlig med husly så sent på kveld, men Øyvind krøp sammen og sov godt i det varme dunet som lå i sleden.
Tidlig den neste morgenen, da solstrålene fortsatt lot vente på seg bak fjella kom den ene av brødrene som var hyttebestyrer og vekte gutten i sleden. Det var to koselige brødre som kunne by på varm stue og drikke. Et slikt svart hjemlaga oppkvikkende brygg ble servert over en trivelig frokostprat mellom de tre.
Øyvind takket og bukket for gjestfriheten, men måtte snart legge av gårde opp i fjella for å møte Kong Vinter. Det tok ikke lange tida før de treftes og det gamle vennskapet fikk fort gamle gnister til å slå. De sang og koste seg oppover i røysa, Øyvind med en stemme preget av sår hals og Kongen med en ulende dur skremte de nok det meste av tusser som måtte befinne seg i området.
Selv om det var noe egling om veivalget på vei opp til V1, kom de seg opp. Kong vinter ble stående andpusten på toppen med en forrykende kald ånde, Øyvind gjorde sitt beste ved å stå imot denne bitende pusten. Vennskapet ble satt på prøve nå, men å skille lag var ikke aktuelt. Videre til andre toppen ble det vanskelig, stupbratte sider, høye som tre troll og snøbelagte steiner gjorde denne passasjen til en minneverdig ferd. Til topp nummer tre ble en lavere passasje valgt ut og nå suste både vær og menneske over topp fire og fem.
Øyvind hadde nå slitet og orket seg gjennom hundre fonner høye som økseskaft, utallige steiner og en vind som bare opptrette når det var en fimbulvinter på vei. Allikevel sto han nå foran de skumle Tverrbytthorna, mer forræderiske enn Loke sjøl. Kampen mot omgivelsene vokste seg bare større for hvert tak mot toppen, det var kaldt, forblåst og øde. Ikke det minste tegn til liv var å ense, men de hissige omgivelsene skulle trosses samme hva det måtte koste.
Opp bratte sider, tilisete blokker av rød stein og skare som ikke var råd å få tak på måtte forseres. Etter enda flere skumle partier og med noen små forfrysninger klamret Øyvind seg fast i det første hornet, det gjaldt å holde seg fast. Bort til det andre hornet var han nødt til å krabbe på alle fire, et femte ben av stål brukte han også flittig. Etter langt om lenge og lengre enn langt nådde han omsider det andre hornet, et gyllent spisst horn midt i gudenes rike. Her oppe kunne man kose og speile seg i all verdens fornøylighet og tilfredsstillelse, men som alt annet her i verden har det sin pris.
Det var nå mens jutulene sto i nord og pustet med tre lunger han beveget meg mot den lune sørsida av fjellet, helt uviten om at tussene hadde lagt seg til rette her. De likte ikke denne forstyrrelsen det forbanna menneske dro med seg så de gav han og snøen han gikk på en skikkelig dytt og med ett far han nedover den steile fjellsida med et brak. Bare snarrådighet og flittig bruk av stålbeinet reddet han fra sprukket hodeskalle i bunn av dalen mange trollhøyder nedenfor.
Før ferden fortsatte ned mot Leirvassbu måtte en slagmark av snøklumper og stein forseres, men omsider kom Øyvind seg inn i stua igjen. Inne ble det lyst mens mørket senka seg over fjella ute, det ble servert drikke og praten satt nok en gang løst rundt bordet. Utenfra kunne tussene og andre skapninger høre latter og stemmer langt utpå kveld. Det vites ikke når det ble stilt og kanskje så sitter de der fortsatt.