Dag 1 - Dag 2 - Dag 3 - Dag 4 - Dag 5 - Dag 6 - Dag 7 - (Dag 8) - Dag 9 - Dag 10 - Dag 11
Tirsdag 24.juli
Kart
Med over et døgn i soveposen var det nesten litt deilig å bevege beina igjen, nesten. Etter en litt treig start, ble etter hvert gnagsår og muskler varme igjen og jeg var på god vei mot Hinnåfjellet 2114moh. Det var drøyt oppover langs Semelåe, men det var enkelt og liten stigning. Enkelt helt opp til toppen, dette må være noe av den enklere toppen på turen, til tross for 700 høydemeter. Noe sliten var jeg selvfølgelig og sulten var på plass, jeg satte meg til rette ved toppvarden for å nyte en gourmet lunsj bestående av SF-9 nødrasjon, namnam (er faktisk ganske godt, men litt lei nå).
Jeg hadde som sagt satt meg godt til rette, med sol på Veotinder og en mektig utsikt utover den store Vestre Memurubreen var alt duket for en fin stund. I vest innhentet noen mørke skyer topp etter topp, men enda ikke nådd meg, jeg åpner sekken, ser litt rart ned i den og tenker ”tom jo”.. Ok, hvor er maten, jeg begynner å se omtrent mellom sømmene etter den, men den er ikke der! Jeg sitter snart i regnværet og tenker tilbake på en liten stopp nedi dalen, kan jeg virkelig ha vært så tett i hue at jeg ikke la ned posen med papir og mat i sekken igjen?! Ja, jeg var nok det og jeg trenger vel ikke å utdype følelsene mine ytterligere, men nevner at banneordene kom som perler på en laaang snor.
Forbanna gikk jeg videre opp på Søre Hellstugutinden 2189moh. Der begynte det å snø. Jeg trøstet meg ved at jeg i alle fall hadde vann nok og jeg tok en god slurk for å slukke sulten før jeg startet på den harde turen ned mot bandet til Semeltinden på 1800m. Jeg hater å gå ned i steinrøys og er det noe som er verre enn det, må det være å gå nedi våt steinrøys! Med følelsen at sener i begge knær skal ryke hvert øyeblikk fikk jeg ålt meg ned, nå var jeg så sulten og sinna at jeg måtte bare opp på Semeltinden 2236moh og dens sørtopp på 2178m.
På toppen fikk jeg ringt hjem og fortalt om når de kunne vente meg hjem og jeg fikk klaget litt over sulten. Jeg lurte også på hvordan Urdadalstindane var å bestige, og når fatter sier at det er gul strek på Bergtatt.net betyr det grønt lys for meg, men de får vente litt til. Nå er det strake vegen til telt og mat, mmm mat! Det blir ekstra dose med kjøtt i gryta i kveld tenkte jeg når jeg sklei ned fra toppen. Det var heldigvis nydelig å følge brefonna nedover ryggen, litt slakt, men behagelig. Nede i dalen begynte jeg å jogge mot teltet for å komme raskere frem og for å unnslippe sultfølelsen.
Videre til Dag 10