Dag 1 - Dag 2 - Dag 3 - Dag 4 - Dag 5 - Dag 6 - Dag 7 - (Dag 8) - Dag 9 - Dag 10 - Dag 11
Hvor f… blir det av den hviledagen??!
Søndag 22.juli
Kart
Her skulle det stått noe som ”Og på den syvende dagen hvilte Øyvind”, men når skylaget slår sprekker befinner jeg meg plutselig nedi skoa og på vei opp til Mjølkedalstinden 2138moh. Det var den hviledagen, nok en gang!
Jeg raste oppover siden, brant alt kruttet før jeg nådde 1900m og måtte trøstespise litt sjokolade for å få beina i gang igjen. Været varierte veldig og jeg gikk de siste par hundre i skyene. Jeg satt nok en god halvtime på toppen før jeg fortsatte i samme retning som jeg kom fra, nedover den litt brattere sørøst siden. Nå var det retning Snøholstinden 2141 som gjaldt.
Det var litt køddent nedover fra toppen, med mange småstup og dårlig sikt, gjorde ting litt verre enn det de sikkert egentlig er, men jeg kom i det minste ikke til noen slynger da, er jo ikke dårlig bare det! Jeg så etter hvert et lysere område inni tåka, det måtte enten være et stup eller ei snørenne. Det var som jeg håpet, det sistnevnte. Denne var dog meget bratt og med litt skepsis skled jeg så sakte og (u)kontrollert som overhodet mulig. Jeg kan tenke meg at jeg var på en ca 1900 meters høyde da jeg med ett kom ut av skylaget og da skal jeg fortelle at det gikk ett støkk i meg. ”Oh SHIT”, utbrøyt jeg idet jeg så hvor bratt og hvor langt ned det egentlig var, jeg begynte å styre inn mot steinene igjen. Jeg hadde i tillegg litt feil retning og jeg var på vei mot et stup. Inne på fast grunn fant jeg en flat ”bremsestein” og gikk utpå igjen, men nå mot et slakere parti og i riktig retning.
Opp til Snøholstinden gikk det rolig, det var helt sånn passe bratt oppover ”eggen”. Det var noen morsomme punkter oppover, men jeg så det var vardet rundt disse nedi i sidene, så det er sikkert mulig å gå der også. På toppen satt jeg en time og gomla bixit som jeg hadde spandert på meg fra hytta, og nøt den nå veldig fine utsikten.
Nede ved ca 1900m hoppet jeg ut i ei rimelig bratt snørenne, ca 30° som fortsatte ca 400m nedover. Jeg fikk etter hvert bra fart og jeg kjente jeg levde litt ekstra nok en gang, men pulsen skulle bli høyere. Ca halvveis ned var det plutselig ”sprekker”. Det var smeltet rundt steiner og det var sprekker eller hull som var et par meter dype og varierte i bredde. Jeg fikk bremset litt opp, men fikk ikke stoppet, flere steder måtte jeg bare ta sats å hoppe det jeg maktet og satse på det gikk greit. Jeg kom ned ganske så oppspilt, det var jo grisemorro.
Jeg var veldig i gang nå og når jeg da så noen på T-løypa på vei til Olavsbu slo konkurranseinstinktet inn, jeg måtte jo komme først! Det vil si, ikke først til hytta, men jeg måtte inn på stien mellom tjerna 1448 og 1444 før de nådde dit. Jeg måtte springe en del og det gikk akkurat, kom 10m foran dem, problemet var nå at jeg var så gåen, men jeg kunne jo lissom ikke stoppe heller, det hadde jo hvertfall sett teit ut (ikke at jeg sier det ser smart ut at en idiot springer ned fra fjellsida og bortover i ura heller men). Jeg ble altså ”tvunget” til å fortsette med sjumilstøvlane helt til hytta. Ankom smilende og kunne fortelle om en flott tur.
Som den nyankommende hyttevakta (fra Voss) sa til noen andre om meg:
”Han der e jo ikkje go. Til morran i dag ser eg bare han forsvinne bortover i røysa og opp i fjellsida, kjem hit 5 timer seinare og like i farta fortsatt”
Jeg måtte le godt da for sannheten var jo noe annet, men jeg sa ingenting.
Etter mye ris og tunfisk, latter og godt selskap lurte jeg litt på hva jeg skulle gjøre fremover. En ting var sikkert, i morgen skulle det bli hviledag! Selv det gode selskap jeg hadde funnet på Olavsbu, hindret det ikke lysten for å dra videre. Sannheten var at jeg ikke fikk sove der, det var han forbanna dansken da vettu, kl 02.00 natt til i dag var jeg nødt til å legge meg på sofaen i stua. Jeg hadde så lyst på ei god natts søvn i det kjære teltet mitt og hvis jeg skulle ha hviledag i morra, hadde jo det resultert i to netter til på den hytta, nei, det var bare å få pakket sekken.
Jeg hadde i utgangspunktet planer om Rauddalstindane, men de fikk vente til en annen gang. Nå bestemte jeg meg for å gå så langt jeg orket, jeg måtte uansett over Rauddalsbandet og ned mot Langvatnet for å finne teltplass, det er jo bare stein rundt Olavsbu. Kom omsider ned til insektene og det laaaaange vannet. Målet var å nå østenden, men det ble med litt over halveis. Nå ventet en fortryllende nattesøvn!
Videre til Dag 8