Dag 1 - Dag 2 - Dag 3 - Dag 4 - Dag 5 - Dag 6 - Dag 7 - (Dag 8) - Dag 9 - Dag 10 - Dag 11
Tøye grenser
Torsdag 19.juli
Kart
Jeg har for første gang satt en overskrift på en dagsetappe, av den enkle grunn; den fortjener det!
Det er sol, blå himmel og jeg er ivrig etter å komme meg oppover. Det er rart hvordan minner om dårlig vær svinner hen når sola titter frem. Planen min om å vente på bra vær slo til, godt fornøyd og full av selvtillit ruslet jeg mot Nordre Svardalspiggen 2137moh. Når jeg kommer til Langedalen og til smelteelva fra breen ved samme navn, møter jeg første av dagens mange problemer. Det hadde vært nattefrost og alle steinene i elva hadde et usynlig islag på seg (det kunne fort blitt et stygt øyeblikk i det jeg fant ut dette). Jeg ble gående nesten 2 km, og omtrent helt opp til breen før jeg klarte å komme over.
Nå som jeg hadde kommet så langt opp i dalen sto jeg og vurderte strake veien til toppen. Det var bratt, skikkelig bratt, men som sagt hadde jeg god tro på meg sjøl (som vanlig?) denne dagen og kjørte på. Det var jo bratt, men jeg fant noen renner med vegetasjon i som var kurante å følge oppover. Etter hvert ble det for høyt (og kanskje for bratt?) til at selv mosen ikke fant grobunn, men det gjorde jeg. Jeg klamret meg fast i granitten oppover, som forresten er ganske hard mot hud som er vant til Dove håndsæbe med ¼ fuktighetskrem.
Jeg kom meg opp uten de helt store problemene og nå så jeg frem mot en topp dag i høyden! Jeg kikket spent bort mot Mesmogtinden 2264moh, men i forhold til hvor jeg hadde kommet opp hit, så den i grunn ganske grei ut, men den lå jo et stykke borti der. Jeg så frem til en rolig og behagelig tur over resten av Svardalspiggane langsetter eggen sørover. Kom meg enkelt opp til Store, her var det en flott utsikt. Til tross for utsikten, varm sol og ingen vind var jeg for rastløs til å bli sittende mer enn 5 min. Jeg ville videre langs eggen, Midtre så litt kul ut. Dessuten ville jeg nå de mektige toppene Langedalstinden 2206moh og Mesmogtinden 2264moh før eventuelt noen skyer skulle dukke opp.
Jeg hadde ikke kommet langt før jeg skjønte at jeg hadde oversett noe i min ruteplanlegging. Foran meg lå det nå nemlig ei rapellslynge, etterfulgt av et stup! Hva f… tenkte jeg og listet meg ut mot kanten, iikk. Her vart det bratt ja! Eller som det også heter; Loddrett! Det var nok en 15-20m ned tipper jeg. Jeg så på litt muligheter for å komme ned, men det virket vanskelig. På sidene var det veldig bratt, mange hundre meter ned. Det gikk en sprekk nedover hammeren som jeg kikket litt på, kunne jeg komme meg ned her da tro? Jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk. Gjorde jeg en feil ned her betydde det nok slutten, med en febrilsk hjerterytme som øste adrenalin ut i fingrende, kilte jeg meg sakte, men (u)sikkert nedover. Jeg kom meg ned, snudde meg tilbake og utløste et aldri så lite ”lettelsesgledelsesrop”. Dette føltes bemerkelsesverdig forbanna godt! Så mye har jeg ikke levd, om noen gang, på lang, lang tid. Nå danset jeg videre over Midtre og ned til Søre, mens jeg ofte måtte ta en piruett for å se litt på hammeren opp til Store.
Etter en lunsj var det tid for å jobbe litt igjen, tungt og bratt opp til Langedalstind, begynte å merke det litt i beina nå. Deretter var det bare å ta fatt på Mesmogtinden, den toppen jeg trodde skulle bli det vanskeligste på turen! Jeg kunne skrevet at det var enkel klyving opp til toppen, men jeg velger å bruke ordet tungt, det var slitsomt, men ikke vanskelig, lite utsatt også i grunn, tatt i betraktning.
Jeg kan ikke ha vært veldig konsentrert når jeg la disse dagsplanene, jeg hadde også nemlig trodd at det var bare å gå enkelt nedom Midtre og Søre Langedalstinden fra hovedtoppen, men her også tok jeg grundig feil. Det var sikkert et 100m høyt stup ned der jeg hadde tenkt til å gå. Dette var uaktuelt, selv jeg måtte se mine begrensinger denne dagen. Det så i midlertidig mulig å komme seg fra bandet mellom Mesmogtinden og Langedalstinden og bort via ei brefonn. Det var litt klyving bort til toppen av breen. Planen om å gå i toppen av brefonna ble fort skrinlagt, denne var for bratt og hard til at jeg tok sjansen.
Jeg prøvde å klatre langs fjellet bak fonna, men det var ikke tak å få. Det endte med god stil på toppen av breen. Denne hadde smeltet seg et par meter ut fra fjellet og det var en spiss egg av snø og is bortover. Det var bare å slenge et bein på hver side, og så dra seg bortover med hendene, det ble en kald ”fornøyelse”. Ikke alle kroppsdeler satte pris på denne løsningen for å si det sånn, men må mann, så må mann.
Omsider nådde jeg Søre, den åttende og siste toppen for dagen. Da var det bare å komme seg til teltet igjen, enkelt nok ville du kanskje si? Neida, problemet var hvordan. Planen var over Langedalstinden og Søre Svartdalspiggen, så ned langs Langedalsbreen og tilbake, men det fristet ikke med en eneste høydemeter til eller aking på isegg. Jeg så på mulighetene ned og langs tjern 1673 og så videre inn Langedalen. Ei vinterrute går jo her, men den går tvers over vannet. Mitt problem var noen tettstående høydekurver rett ved vannet. Det så ut som jeg skulle komme meg forbi der og jeg tok sjansen på det idet en ny sesjon med knetortur var i gang ned til vannet. Her nede var det å lage nye gnagsår i et par km med skrågåing i snø langs vannet, pine seg opp noen få siste høydemeter, før jeg fulgte Langedalsbreen nedover dalen og så kollapse ved teltet etter snaue 8t etter start.
Det var den råeste turen jeg hadde vært på i alle fall, totalt utslitt psykisk som fysisk. Jeg beitet forresten et stykke sammen med 19 reinsdyr nedover langs breen, det var jo koselig da. Jeg så også to mektige svarte fugler som omkretset Store Svartdalspiggen, og senere ved teltet kom det en Kongeørn(!) på vei opp fjellsida, ikke mange meterne unna meg. Fy, for en stor og majestetisk fugl med et sykt vingespenn! Tøft!
Videre til Dag 5