Dag 1 - Dag 2 - Dag 3 - Dag 4 - Dag 5 - Dag 6 - Dag 7 - (Dag 8) - Dag 9 - Dag 10 - Dag 11
Onsdag 25.juli
Kart
Regnet drypper ned på teltet denne dagen også, men det er greit. Nå begynner jeg å se frem til å komme meg hjem, eller mine bein gjør det i alle fall. Jeg var litt spent på om beina skulle holde enda en dag, men det fikk de bare gjøre, skulle tåle litt smerter en siste dag. Med dobbel lunsj og trippel dagsrasjon av sjokolade pakket ned i sekken satte jeg optimistisk av gårde mot Langvasshøe 2030moh.
For første gang på turen valgte jeg en heller litt lenger vei enn den korte bratte og tok en grei vei opp. På vei opp i fjellsida ble jeg bombardert av to fjellvåker, de hylte, skreik og dreit mot meg, men jeg slapp unna. Over Langvasshøe, så videre opp mot Visbretinden 2234moh (jeg vet nå at jeg har gått forbi de to sekundærtoppene så den som nevner noe om det ber om trøbbel). Nå var det tid for å slite ned igjen til underkanten av breen og videre opp mot Sørvestre Urdadalstinden 2080moh og SV-2 2005moh. Jeg hadde lyst til å gå over breen, men slikt gjør jeg ikke, det blir for risikabelt.. Litt seriøst så er det en risikofaktor jeg selv ikke har noen kontroll over, derfor holder jeg meg unna disse farene.
Videre mot Søre Urdadalstinden var det enkelt, men videre mot Midtre og Store ble ting mer interessante. Jeg begynte å bli ganske gåen sånn psykisk nå også, begynte å gjøre diverse småfeil som feiltråing, banke knær inn i steiner osv. Jeg var litt spent på hvordan jeg skulle takle en utsatt og luftig egg i vått såpeføre nå. Bort til Midtre var det et par artige hakk som måtte passeres, enkelt og greit selv om det var vått. På Midtre møter jeg faktisk folk for første gang utenom turiststi! Der oppe satt det to stykker som kom fra Store, det passet jo bra for meg å melke dem for info. Han ene kunne fortelle om en luftig egg, han hadde hatt et bein på hver sin side og aket seg bortover.
Jeg gikk ned fra midtre, mens jeg ladet opp med den siste sjokoladen min. Var noe luftig her også så jeg var spent på hvordan eggen opp til store skulle bli. Jeg startet på motbakken, mens jeg stadig lurte på når eggen skulle komme (husk at det var dårlig med sikt). Til slutt sto jeg nå på toppen da, uten og syntes og gått på så smal egg. Enten så er jeg usannsynlig tøff eller så var han andre.., nei, forresten, jeg kan slå meg til ro med det første. Der han hadde aket seg bortover gikk jeg og spiste sjokolade, jeg måtte le litt for meg sjøl da.
For å avslutte turen på en måte, bare denne turen fortjente å bli avsluttet på valgte jeg en litt kul vei ned. Strake vei ned til brefonna på østsida av toppen, her ble det litt klatring og mye klyving. Et sted holdt jeg på å gå meg fast, men kom meg videre ned. Nederst mot brefonna ble det nærmest loddrett og det ble spilt litt blod fra fingrende på den rue fjellveggen, ekstremt bra friksjon, men ikke så deilig. Endelig nede på den bratte brefonna, kunne jeg fyke nedover, artig!
Så med det var topptureventyret ute for denne gang tenkte jeg, idet jeg svingte oppover Urdadalen og mot teltet, men et par småting fortjener å bli med her på slutten. Det første er når jeg kommer over Urdadalsbandet, der sitter det tre unge finner og koser seg med røyk. Jeg snakker litt med dem, og da spør han ene så bra: ”Are you.. the.. are you the crazy who came down the mountain?” Jeg må le og svarer ja, de lurer på hvor utstyret mitt er og de får sjokk når jeg sier at jeg bruker kun bein og armer, tidvis mye armer. De hadde trodd jeg sto på ski ned på brefonna, de kunne ikke skjønne hvordan jeg torde å fyke ned så fort på beina. Så peker jeg mot spora mine ned brefonna fra Semeltinden dagen før, som ser bratt ut fra denne vinkelen og ganske rå ut, og sier at der var det også gøy ned, da sier han ene ”You can’t be good in the head”.
Videre til Dag 11