Dag 1 - Dag 2 - (Dag 3=hviledag) - Dag 4 - Dag 5 - Dag 6 - Dag 7
Lørdag 4.august
Kart
Stille og vakkert før stormen
Jeg våkner kl 0400 av alarmen, jeg ligger og vurderer om jeg skal slå den av å sove videre. 20 minutter senere er jeg i gang med å få opp øynene igjen, nå klarer jeg det. Jeg kommer i gang med rutinene, men i tilegg til niste, klær og vannflaske, må jeg i dag også pakke ned sovepose, underlag, mer mat og klær, og et stormkjøkken. Med oppfylte vannflasker hadde jeg en sekk på ca 10kg, noe etter min egen mening var noen litt for mange.
Litt før klokken 5 kom jeg meg avgårde og begynte på dagens første høydemeter. Det gikk treigt i starten, meget treigt, jeg legger all skyld på soloppgangen på naturen rundt meg, særlig fjella i sør!
Tro det eller ei så har det vært minimalt med etterarbeid på bildene, annet enn sammensyinga. Og så du teltet mitt?
Etter at jeg hadde nytt en flott soloppgang og en fantastisk stemning jeg ikke før har opplevd, begynte jeg å nærme meg den magiske grensen, en strek på kartet som viser at du er 2000moh. Man kan nå plutselig begynne å skryte av alle humper man går over, sette kryss i lister, lage egne nettsider og Gud veit hva for noe annet tull et menneske måtte finne på.
En grense som ikke betyr et snaut i en naturlig sammenheng, kun et pent tall som er definert av menneske. En definisjon basert en gang på jordas størrelse, men nå på hvor langt lyset kommer på en viss tid.
Så har man jo laget regler på hvilke humper og topper man kan skryte på seg, før måtte man minst ned 30m før neste oppoverbakke ble påbegynt. I dag holder det med 10m, det er ny grense satt for at folk kan ta nye rekorder, sette flere kryss i boka osv. Alle disse grensene, hva er de godt for? I visse land er det jo ikke noe som heter meter engang, der ville det blitt "Topper over 6561,67979 feet".
Hvorfor lager vi disse grensene, jeg undrer mens jeg kan krysse av dagens første, Søre Surtningssue 2130moh med en pf=30m som det heter, alikevel har jeg gått 667m oppover siden jeg forlot teltet. Når jeg går videre mot Surtningssue Sørtoppen passerer jeg et litt smalt punkt. Det er deilig å føle at man går på norges tak, luftig og med en flott utsikt. Dette hadde jo de som ikke tar topper under pf>30m fått oppleve, akkurat som jeg mest sannsynlig aldri kommer til å stå på toppen av Surtningtinden 1997moh midt i Jotunheimen eller på toppen av Steet 1996moh i Rondane, selv om disse helt sikkert hadde vært fine opplevelser.
Når da filosofen kommer seg opp til sørtoppen legger han fra seg sekken ved toppvarden og begynner å klatre ned ned mot Midtre Surtningssue og det er her han begynner å filosofere om andre type grenser, grenser som man ikke kan se på et kart, dele opp i mindre enheter og som ikke lar seg defineres av noen. Så hva er det med meg og denne stadige flytting av indre grenser, og hvor går det egentlig en grense. Kanskje var dette noe jeg skulle finne ut av på turen jeg hadde i vente.
Et frossent helvete
Det er vel i grunn på tide å komme i gang med denne turrapporten, som det jo faktisk skal være. For dere som datt litt av er jeg altså på vei ned til Midtre fra Sørtoppen på Surtningssue. Dette gikk ganske greit, uten de helt store problemene. Det var et parti som jeg måtte prøve meg litt frem før jeg kom meg ned. Det værste var at vinden hadde tatt seg opp nå og hver gang jeg knuste tørr svartlav med fingertuppene likte disse naturlige, sylskarpe prosjektilene og finne veien inn til øye mitt.
For å gi en liten pekepinn på hvordan det var, prøvde jeg å filme litt med kamera, hvor vellykket det ble vet jeg ikke og jeg har ikke redigert noen ting. Litt eplekjekk kanskje? Uansett trykk for å laste ned (9mb)
Raskt bortom midtre og artig klyveklatring opp til Sørtoppen igjen. Nå var det videre mot hovedtoppen på 2368m, den 8. høyeste her til lands. Jeg hadde håpet på å rekke den fine utsikten det går rykter om å være fra denne plassen, men værgudene ville det annerledes. De pustet og peset nye skysystemer innover mot meg, og det begynte å gå hardt for seg i kasta nå. Det var bare å fortsette ferden videre mot Søre Blåbreahøe.
I det jeg begynner nedstigningen kommer også regnet, og det er nå jeg opplever noe av det værste jeg har vært borte i før. Dette var ikke en vanlig regnskur, men underkjølt regn. På bare sekunder var alt av stein innkapslet i is! Det gikk nesten ikke å gå, alle steiner med litt overflate på måtte jeg bare styre unna, det eneste som gikk ann var småstein og helst grus. Det gikk smått nedover, full konsentrasjon i hvert eneste lille steg. Men selv om jeg var aldri så forsiktig måtte det komme et skikkelig tryn, jeg hadde allerede hatt et par småfall, men nå dasket jeg skikkelig ned i ura. Jeg brølte til i det jeg kjørte låret inn i en spiss stein og albuen inn i en annen. Du verden for en lårhøne, en av de sjeldne! (Bare for å nevne det har det merket som først var blått, nå over en uke seinere, blitt gult!)
Det var heldigvis mildere litt lenger ned og ura var her bare våt, og det ble som klister i forhold. Nå var det bare å gi gass over de 4 blåbreahøene for å så gå opp på toppen med det enkle navnet Sørvestre Styggehøbreatinden(!).
Some people walk in the rain, others just get wet. ~Roger Miller
Jeg gikk nå i skyene og sikten var ganske begrenset. Spent kikket jeg mot Søraustre Styggehøbreatinden, jeg så lite, men kunne ane en sort egg nedi i skodda som så førte rett mot en hammer. Bra med kuling i kasta gjorde dette til en spennende opplevelse.
For å få et vist inntrykk av vind og vær kan du trykke her for å laste ned en video (5mb)
Jeg skal si det var noen luftige partier, teknisk sett var det ganske greit, selv med den herjende vinden, men det gjaldt å konsentrere seg på hva man gjorde.
Her må du også laste ned en snutt på snaue 4 mb for å se hvordan ting var i det jeg skulle klatre opp hammeren til Sørvestre igjen, ganske syk vind om jeg må si det selv.
Vel oppe var det bare å kjempe videre mot vær og vind over Søre Veotinden og videre til Store Veotinden. Her gikk jeg videre mot det som jeg trodde var Nordre Veotind, men som jeg etterhvert forsto, sto jeg på toppen av Nordre Styggehøbreatinden. Ikke helt retningsorientert! Jeg syntes det var litt snodig for jeg hadde jo fulgt et stup hele veien, virket det som i alle fall, men det var jo ikke rare sikten så jeg tenkte ikke mer over det. Jeg kom meg opp på Store for andre gang, nå tok jeg forresten turens første skikkelige hvilepause. Jeg satt 15min for å samle krefter og for å la føttene få litt ferie, de har jo ikke hatt det så godt de siste ukene. Jeg satte nå igjen sekken, jeg skulle jo bare bortom Nordre!
En grense blir nådd
Når jeg så skulle gå mot Nordre fikk jeg det samme "orienteringsproblemet" igjen, jeg kunne ikke skjønne hvor jeg skulle gå, det var lissom bare mot Søre eller tilbake til toppen jeg nettop kom fra. Overalt ellers forsvant jo bare fjellsidene ned i den grå dype avgrunnen som bare lå og ventet på meg med et åpent gap. Kart og GPS måtte frem nok en gang, dette var mystisk, det så jo så greit ut på kartet også, ikke minnes jeg å ha lest noe om vanskeligheter om denne nedgangen heller. Det var kanskje der problemet var, at jeg kanskje ikke hadde lest noe i det hele tatt.
Ned skulle jeg da, og nedover kom jeg meg, sånn halveis. Jeg surret mye i tåka, frem og tilbake, eller bedre forklart; opp og ned noen centimeter, tenkepause, prøveholde noen tak, forflytte meg noen centimeter etc etc. Jeg fikk romlet meg ned noen bratte renner med mye løs stein og over våte bratte sva, til tider meget glatte (les: isbelagte!).
Siden det var meget løst her raset jeg naturligvis endel stein nedover, men det som bekymret meg mest var at jeg hørte aldri noen av dem lande.. Nå måtte jeg litt inn i meg sjøl, stoppe opp litt å få situsjonen litt på avstand. Det kunne jo ikke være riktig dette, jeg hadde ikke sett et eneste tegn eller spor av menneske, ikke noe slitt lav på steiner, nedtråkket grus, mose eller andre tegn. Og var det noen steder jeg burde ha funnet kiler eller rapellfester, ja, så var det her!
Jeg skjønte etterhvert at jeg ikke kom meg så mye nordover, men at jeg var på vei rett ned i Veobrean. Jeg prøvde hele tiden å komme meg nordover, men ble stadig møtt av nye hindringer. Jeg hadde holdt på en god stund og jeg begynte å få et problem med fingrene, de var nå så kalde at jeg slet med å få klemt rundt de mindre takene, dette hjalp jo ikke på situasjonen. Jeg begynte å bli noe frustrert over meg sjøl, først noe irritert på hva jeg hadde satt meg sjøl til å gjøre, men nå var jeg forbanna og klarte ikke å tenke mye positivt og det er da ting skjer. Jeg hadde ikke den troen på meg selv og jeg begynte å psyke ut. Jeg måtte sitte en stund å blåse på fingrene, de såre kalde stakkars fingertuppene mine, jeg kunne se at det var to hudlag som var slitt av, lett og se pga jeg hadde slik "bestemorhud" fordi jeg hadde gått våt i mange timer.
Jeg begynte å bli noe grøssen ellers på kroppen når jeg satt stille, jeg hadde også klart og mobilisere tankegangen over i et mye bedre spor og jeg var nå klar til å komme meg bort på den forbanna toppen som lå rett borti her! Det tok riktignok ikke mange sekundene før jeg syntes alt var like håpløst igjen, men nå hadde jeg ikke noe valg, det var bare å ta seg sammen.
Omsider fikk jeg endelig se noe som kunne minne om en egg som hadde riktig retning og en fin slak helning nedover. Jeg fikk karret meg bort, og da må jeg si jeg var lettet og glad. Jeg måtte stå en stund å varme fingrene, mens jeg reflekterte over det jeg nettop hadde opplevd, ikke igjen.
Når jeg snakket istad om grenser hadde jeg i alle fall krysset en nå og det var grensen mellom dristighet og idioti. Jeg burde ha snudd mye før, da jeg ennå hadde sjansen Burde ha kjent igjen visse faresignaler, stoppet opp, forstått at dette ikke var veien å gå. Mye jeg burde gjort, så får vi se om jeg lærer noe av dette (Hvis du gidder å lese så får du svaret allerede om et par dager.)
Den gale møter de vise
Etter å ha gjennvunnet varmen i alle 10 fingertupper fortsatte jeg videre mot Nordre, endelig! Jeg hadde tapt my tid og krefter, men det nyttet ikke å stå og syns synd på seg selv, bare å komme seg videre. Jeg spratt videre bortover i ura i en slags lykkerus for at ura var så ukomplisert. Plutselig dukker det opp to skikkelser nedi tåka. "Hvem andre idioter er det som er ute i detta været da tro" var en av tankene mine mens jeg stadig kom nærmere et "halo".
Vi stoppet opp og sa hei og blabla, deretter kommer det standardspørsmål om hvor man har vært og slikt og det er nå møtet tar en ny vri. Han ene som spør mest blir jo ganske sjokkert når jeg sier jeg kommer ned fra Store: "Hæ, har du gått ned der??". Han andre begynner nok å få en mistanke og etter at jeg sier at jeg har gått et par andre steder som man normalt sikrer seg spør han om navnet mitt. Vi hilser, for de jeg står og prater med er "eaa" og "Robert" fra fjellforum. Dette var jo morro, gøy og møtes i den virkelige verden også, da fikk jeg se mannen bak kamera, jeg ble også nødt til å posere foran linsen hans som satt på det vanntette kamerahuset hans, lur mann. Vi ble stående å prate litt mens vi kjempet mot vinden, men jeg tror alle ville videre, jeg for min del hadde i allefall fått opp min motivasjon igjen, jeg trengte dette lille sosiale møtet. Ikke bare fordi det var hyggelige folk, men også fordi jeg kunne følge sporene dems over Styggehøbrean og dermed slippe å klatre nordveggen opp til Store igjen (puh!).
Med ny motivasjon kommer nye krefter
Etter vi gikk hver vår vei hadde jeg fått noe å smile av. Kult å møte en av dem som alltid kommenterer på turrapporten en skriver og slikt. Med det i bakhodet tenkte jeg på at dette var en tur jeg kom til å få mye kritikk for, men jeg velger å skrive ærlig og akkurat det jeg føler for.
Jeg svippet oppom de to toppene på Nordre Veotind før jeg for tredje gang sto ved toppvarden på Store, hentet sekken og tuslet for andre gang forbi varden på Søre. Slike ekstraturer oppom topper er litt kjedelig, spesielt etter man har gått en hel dag og begynner å kjenne hver høydemeter man tar, men det var slik det måtte bli siden jeg, forsvarlig som jeg er, ikke går ut på isbre...
Jeg kom meg opp på dagens første Memurutind, nemlig Austre på 2301m. Jeg passerte flere perfekte soveplasser på veien hit, må si det fristet å legge seg ned nå, for jeg begynte å kjenne det, uansett motivasjon. Når jeg så skal ned til Ø2 på 2151m klarer jeg å rote det til igjen(!). Kommer for langt vest og skjønner ikke at jeg går i feil retning, det er jo ingen sikt. Jeg syns det begynner å bli vel bratt og noen hull i tåka gjør at jeg får øynene opp, sjekker GPS, jada, på vei rett ned i breen!
Jeg klarer å klyve meg bort til eggen som fører ned til Ø2, men det er en nestenulykke på veien bort dit. Det var jo bratt, vått og mye løst og det er når jeg tar tak i en stor stein, sikkert et par hundre kg tung, jeg og steinen mister festet. Jeg får steinen i ryggen som skyver meg nedover, jeg får kastet meg til siden og ligger på magen med en hånd i et godt tak. Jeg prøver å finne beinfeste, men ingenting der, å skli videre ned er ikke så aktuelt. Jeg får tatt av meg hansken på venstre hånd med munnen, får tak i en sprekk med et par fingre og klarer å dra meg oppover til ei hylle. Dette var litt for spennende for meg og jeg begynte å skjønne at jeg utfordret sjebnen veldig mye nå, tanken om et telt meldte seg stadig oftere. Uansett kom jeg meg hel ned til Ø2 og så bort til Nordøst for Ø2, nå hadde jeg vært på beina i 13t og kommet over 18topper hvis man ser bort ifra at jeg var oppom Store Veotind 3 ganger og Søre 2 ganger + en liten tett omvei ned til ingenting jfr kart ved Søraustre Styggehøbreatinden.
Veien hjem
På vei opp til Ø2 igjen merket jeg at mye krefter hadde forduftet, jeg var helt tom føltes det som. Dette har en klar sammenheng med motivasjon og iver, noe som det var mangel av i begge tilfeller. Jeg trøstespiste litt på Ø2, fant et vindstille sted og satt en god stund. Jeg vurderte situasjonen endel og tanken på det forbanna teltet begynte å friste. Jeg hadde vel skjønt at jeg langt inni meg hadde allerede bestemt meg for å avbryte opplegget og vende tilbake, men jeg hadde ennå ikke innrømmet dette for meg selv.
Når jeg sitter der løsner det plutselig i skylaget og jeg ser rett ned på hele Austre Memurubreen og som det skulle være ment var det en morenerygg som viste meg veien hjem. Den lå der og skrek etter mine føtter skulle berøre den, det var en vei ut av mitt lille helvete jeg befant meg i og jeg viste godt at hvis jeg fortsatte var det ingen snarveier tilbake.
Jeg kunne ha ramset opp mange unnskyldninger på hvorfor jeg måtte avbryte planen om 38 topper og bare nøye meg med 18. Jeg kunne ha nevnt været, alle de farlige situasjonene og at det kom til å komme fler jo mer sliten jeg ble, men alt i alt så er det bare pinglete. For jeg kunne ha fortsatt, men gjorde det ikke, for første gang måtte jeg oppleve skammen av det og måtte snu, jeg likte det ikke. For å muntre meg opp ble det Jahn Teigen på øre og hvis noen befant seg i området den dagen, kunne de helt sikkert høre en sliten og falsk stemme som sang ut for fulle lunger: "Mil etter mil.. du har vandret altfor lenge nå.. TEEENK DEG OOOM, hvor farer du hen..." Dette er 100% seriøst og jeg skal si jeg sang ut også, dette tar tankene vekk fra smerter og slikt og fungerer utmerket som en oppmuntrer!
Når jeg kom meg ut på breen klarnet det bare mer og mer opp, og det, uforståelig for noen kanskje, resulterte i mer og mer sinne hos meg. Skulle det bli fint vær nå lissom??(+masse stygge ord) Det var vanskelig å svelge for en sliten sjel med en knekt stolthet i et stort og fremmed landskap. Nå tenkte jeg bare hvor fint jeg kunne hatt det der oppe, og jeg vurderte faktisk noen minutter om å gå opp igjen, men det var vel bare en urealistisk tankegang for det hadde nok aldri skjedd og ikke kom det i nærheten til det heller om sant skal sies.
Nå var også plutselig møtet med Erik og Robert noe negativt, jeg skulle jo aldri sagt noe om planene etc. Når jeg nå tenker tilbake på tankeganger a la den siste, var det mye tåpelige ting som svirret oppe i hodet mitt. Når jeg ligger i teltet god og varm neste dag og skriver dette, mens regnet pøser ned forøvrig, er jeg takknemlig for at jeg snudde i tide. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om de resterende toppene, herregud, jeg må jo være fornøyd med 18stk på en dag!
Jeg kom til teltet 17t etter jeg forlot det, det tok jo hele 4t og bare gå tilbake fra den siste toppen. Jeg skal si at når en kliss gjennomvåt gutt nådde teltet, hadde han et bredt smil påklistra i trynet, jeg tror også føttene hadde smilt godt hvis de hadde hatt muligheten!
Videre til dag 4 (dag 3 er hviledag)